From: Torild Wardenær <torild.wardenaer@lyse.net> Utstilling
Mellom det som er og det som ikke er
Randy Naylors motiver i billedserien ”Walk with me” insisterer, gjennom sine fargesterke og avgrensede elementer, på en konkret virkelighet. Den forekommer oss like tydelig og selvfølgelig som at biologien i egenskap av naturvitenskap beskriver eksistensen av planter, dyr og mennesker. Det konkrete i billeduttrykket blir imidlertid på samme tid også motsagt, i form av ”usikre” elementer og ikke refererbare størrelser; snodde bånd, uforutsigbare og også uforklarlige, som mangfoldet til DNA-modellen de synes å ligne.
Maurice Blanchot kaller kunstverket en bindende kraft, som gir form, gestalt, helskap. Samtidig formulerer han med ordparet oeuvre/ desouvrement både verk/verkløshet. Kan disse arbeidene beskrives og forstås innenfor en slik motsetning – som både verk og desouvrement eller av-verking – en splintrende og oppløsende kraft?
Det kan være fruktbart å se billedelementene på bakgrunn av superstrengteorien, (dvs. det vi klarer å fatte av den). Teorien – en helhetsteori for fysikken – gjør et forsøk på å kombinere kvantemekanikk (fysikk i liten skala) og gravitasjonsteori (fysikk i stor skala) og å føye sammen de forutsigbare og beregnelige fysiske lovene og den fysiske naturens usikkerhetsmomenter. I grove trekk hevder teorien at de grunnleggende objektene ikke er partikler som legger beslag på enkelte punkt i rommet, men at de har lengde, men ingen andre dimensjoner, omtrent som en uendelig tynn streng.
Så hvordan fungerer en slik sammenligning overfor Naylors bilder. Strengteorien er en interaksjonsteori, en teori om spenningen og dynamikken mellom differenser, mellom ulike dimensjoner, mellom det som er og det som ikke er.
Elementene på lerretene hevder seg som synlige deler/ender av strenger, og sett i lys av strengteorien – en tegnløshet. Men tegnløshet oppstår også pga.vår persepsjon. For hva er det vi ser? Hvilken forståelse kan vi betrakte disse objektene med? Naturens lovmessighet, slik vi kan studere den i vår verden, i encellede individer; hydroider, maneter, koraller? Eller er det astronomien vi må ty til? Gjennom teleskop kan vi vitterlig studere for eksempel askelys på
nymånen, som igjen kan ha sin ekvivalent i de spøkelsesaktige skyggene bak noen av billedelementene. Eller hvorfor ikke forstå de urovekkende sprenglegemelignende formene i bildene sammen med både astronomiens og mytologiens Mars – både gigantisk himmellegeme og krigsgud? Naylors bilder setter i gang assosiasjonsrekker, slik alle verdifulle kunstneriske uttrykk i møte med en åpen betrakter gjør. Likevel, de gir ikke noen forutsigbare fortolkninger. Tvert i mot ser disse formene ut til å ha sprengt seg ut fra både fra biologien og astronomiens referanserammer, for nettopp å skape sitt eget kosmos. Lysende og enigmatiske synes de å befinne seg et sted mellom mikro og makro. Til tross for billedelementenes tilsynelatende løsrevethet, og også deres tilsynelatende tilfeldige (er stjernebildet Andromeda tilfeldig?) konstellasjoner, finnes det et særegent potensial til emosjonalitet i uttrykket. Det fornemmes en generøsitet i denne forsiktigheten med å føre billeduttrykket i en bestemt retning. Det tilbys oss dermed en mulighet til – både på grunn av og tross av de usynlige linjene – å komme arbeidene i møte, på multiple måter – for sammenhengene er uforklarlige, vi er nødt til å erkjenne det. Verden er til syvende og sist uforklarlig, og strengteorien er kun en teori. De enkle formene framstår med en selvfølgelig autoritet – og forekommer på samme tid fremmedartede og gjenkjennelige. Med sine neonlysende koloristiske kvaliteter står Randy Naylors arbeider for oss i en slags merkelig blanding av uskyld og dyp erfaring. De inviterer oss inn i et futurum; inn til ulike dimensjoner der tilstander, fysisk rom og det gåtefulle tidsaspektet ikke lenger synes å divergere.
Torild Wardenær