From: Torild Wardenær torild.wardenaer@lyse.net

Utstilling

Mellom det som er og det som ikke er
Randy Naylors motiver i billedserien ”Walk with me” insisterer, gjennom
sine fargesterke og avgrensede elementer, på en konkret virkelighet.
Den forekommer oss like tydelig og selvfølgelig som at biologien i
egenskap av naturvitenskap beskriver eksistensen av planter, dyr og
mennesker. Det konkrete i billeduttrykket blir imidlertid på samme tid
også motsagt, i form av ”usikre” elementer og ikke refererbare
størrelser; snodde bånd, uforutsigbare og også uforklarlige, som
mangfoldet til DNA-modellen de synes å ligne.
Maurice Blanchot kaller kunstverket en bindende kraft, som gir form,
gestalt, helskap. Samtidig formulerer han med ordparet oeuvre/
desouvrement både verk/verkløshet. Kan disse arbeidene beskrives og
forstås innenfor en slik motsetning – som både verk og desouvrement
eller av-verking – en splintrende og oppløsende kraft?
Det kan være fruktbart å se billedelementene på bakgrunn av
superstrengteorien, (dvs. det vi klarer å fatte av den). Teorien – en
helhetsteori for fysikken – gjør et forsøk på å kombinere
kvantemekanikk (fysikk i liten skala) og gravitasjonsteori (fysikk i stor
skala) og å føye sammen de forutsigbare og beregnelige fysiske
lovene og den fysiske naturens usikkerhetsmomenter. I grove trekk
hevder teorien at de grunnleggende objektene ikke er partikler som
legger beslag på enkelte punkt i rommet, men at de har lengde, men
ingen andre dimensjoner, omtrent som en uendelig tynn streng.
Så hvordan fungerer en slik sammenligning overfor Naylors bilder.
Strengteorien er en interaksjonsteori, en teori om spenningen og
dynamikken mellom differenser, mellom ulike dimensjoner, mellom det
som er og det som ikke er.
Elementene på lerretene hevder seg som synlige deler/ender av
strenger, og sett i lys av strengteorien – en tegnløshet. Men tegnløshet
oppstår også pga.vår persepsjon. For hva er det vi ser? Hvilken
forståelse kan vi betrakte disse objektene med? Naturens
lovmessighet, slik vi kan studere den i vår verden, i encellede individer;
hydroider, maneter, koraller? Eller er det astronomien vi må ty til?
Gjennom teleskop kan vi vitterlig studere for eksempel askelys på

nymånen, som igjen kan ha sin ekvivalent i de spøkelsesaktige
skyggene bak noen av billedelementene. Eller hvorfor ikke forstå de
urovekkende sprenglegemelignende formene i bildene sammen med
både astronomiens og mytologiens Mars – både gigantisk
himmellegeme og krigsgud?
Naylors bilder setter i gang assosiasjonsrekker, slik alle verdifulle
kunstneriske uttrykk i møte med en åpen betrakter gjør. Likevel, de gir
ikke noen forutsigbare fortolkninger. Tvert i mot ser disse formene ut til
å ha sprengt seg ut fra både fra biologien og astronomiens
referanserammer, for nettopp å skape sitt eget kosmos. Lysende og
enigmatiske synes de å befinne seg et sted mellom mikro og makro. Til
tross for billedelementenes tilsynelatende løsrevethet, og også deres
tilsynelatende tilfeldige (er stjernebildet Andromeda tilfeldig?)
konstellasjoner, finnes det et særegent potensial til emosjonalitet i
uttrykket. Det fornemmes en generøsitet i denne forsiktigheten med å
føre billeduttrykket i en bestemt retning. Det tilbys oss dermed en
mulighet til – både på grunn av og tross av de usynlige linjene – å
komme arbeidene i møte, på multiple måter – for sammenhengene er
uforklarlige, vi er nødt til å erkjenne det. Verden er til syvende og sist
uforklarlig, og strengteorien er kun en teori.
De enkle formene framstår med en selvfølgelig autoritet – og
forekommer på samme tid fremmedartede og gjenkjennelige. Med sine
neonlysende koloristiske kvaliteter står Randy Naylors arbeider for oss
i en slags merkelig blanding av uskyld og dyp erfaring. De inviterer oss
inn i et futurum; inn til ulike dimensjoner der tilstander, fysisk rom og
det gåtefulle tidsaspektet ikke lenger synes å divergere.
Torild Wardenær